Presteskyss – stadig like aktuelt


Presteskyss i Lurøy og Træna er et gammelt tema – men stadig like aktuelt. Det kan Finn Rindahl, sokneprest i Nesna, skrive under på.

 

 

Soknepresten i Nesna, Finn Rindahl, på vei til Lovund med RIB, august 2022

Publisert 20. august 2022
Presteskyss i Lurøy og Træna er et gammelt tema. Vår første sogneprest Eric Sporre (ansatt i 1767) opplevde flere embetsreiser over Trænfjorden i en åpen nordlandsbåt, og omkring 1770 beskrev han disse reisene i et dikt han skrev i Lurøy kirkes kallsbok:

Gud trøste den Præst som skal sidde
i Skotten og ængstes og lide,
er bange hver bølge han ser,
han trænges i Skotten tilside,
han tænker sig Døden er nær.

(Hele diktet er gjengitt i heftet ‘Lurøy prestegjeld i 150 år’ ved Olav Kjell Sørhaug, utgitt 1973.)


Eric Sporre (1720-80), maleri på skap i Lurøy kirke

Da Lurøy og Træna ble eget prestegjeld i 1823, ble prestegården etablert på Onøy. Det var ingen bro mellom Onøy og Lurøy og det ble bestemt at når det var gudstjeneste i Lurøy kirke, skulle skyssen fra Onøy til Lurøy foregå i en seksringsbåt med 3 manns besetning. Mannskapet skulle møte omtrent kl. 8 på prestegården gudstjenestedagen og skulle også føre presten hjem etter endt gudstjeneste.


Presteskyss på 1800-tallet. Tegning: Leidulf Olsrud

Men dette gikk ikke alltid etter planen. Sogneprest Bergan sendte i 1867 et klageskriv til kommunens ledelse angående forhold rundt skyssplikten, "hvori han klager over en forsømt Kirkeskyds Allehelgenssøndag til Lurø kirke". Bergan tok samtidig opp at skyssen til Træna måtte bli utført med "paalidelig skyds med god baad" den påfølgende høst.

Skyssplikten skapte misnøye på begge sider. Plikt til å møte opp på prestegården og skysse presten hadde alle friske, voksne menn uansett hvor de bodde innen kommunen. Rune Bang har skrevet om skyssplikten for presten i Lurøyboka 2006/07: ‘Forholdet var imidlertid egnet til å skape konflikter og noe misnøye og det var vanskelig å bli fritatt.’ En konflikt på 1890-tallet gikk etter en tid så galt at herredstyret i oktober 1894 fattet vedtak om at sogneprest Lars Hjelm burde søke seg bort fra Lurøy.

En ny tid med presteskyss begynte da lokalbåtene fikk fast rute til Træna og den første brua ble bygd imellom Onøy og Lurøy. Thorleif Norseth var sogneprest i Lurøy fra 1919 til 1926, og da var også motorbåt blitt en mulighet. Norseth kom fra Oslo, og for ham var Lurøy og Træna ‘ukjent land’ der båt og skip var det eneste fremkomstmiddel. ‘Jeg ble jo snart klar over at her måtte jeg ha båt,’ skrev han senere. ‘En robåt fikk jeg jo snart, og senere en motorbåt.’


Thorleif Norseth (1892-1979), sokneprest i Lurøy 1919-26. (Bildet henger i sakristiet i Lurøy kirke.)

Med motorbåt reiste Norseth fra øy til øy, og særlig en tur over Trænfjorden ble en sterk opplevelse som kan minne oss om Eric Sporre 150 år tidligere. Norseth skrev om opplevelsen mange år senere i Mitt liv: Brev til mine etterkommere:

Jeg skulle til Træna, og for å spare to dager brukte jeg motorbåten. Da jeg skulle over den lunefulle Træna-fjorden hadde jeg en mann med meg, og godt var det. Det var fint vær da vi dro av sted, og alt så lovende ut. Men ute på fjorden var uværet over oss, som sluppet ut av en sekk. Det ble så mørkt, at fra plassen ved roret kunne jeg knapt se fremstavnen på båten. Et brakende tordenvær og kraftige haglbyger gjorde ikke saken bedre. På et øyeblikk var havet i opprør, det eneste vi så var siksaklynene fra de svarte skyene og hvite, skumkledde bølger som kom jagende eter oss. Det var som griske hender som søkte å nå oss. Jeg har aldri opplevet uhyggen så intenst som på denne turen. Jeg sto for styringen, men måtte stadig se meg tilbake. Det var en forunderlig makt i mørket og de jagende skumhvite bølgetoppene.
     Da, med ett ble det en rift i skydekket forut, og midt i riften sto solen, og den igjen sto rett over Trænstaven, som var vårt mål. Da mistet mørket sin makt over meg. Jeg var ikke lenger under trykket av det som lå bak, men kunne se frem mot det som lå foran – målet, i skinnet fra solen. Og så mintes jeg Paulus’s ord i Fil. 3:14: «I det jeg glemmer det som er bak, strekker jeg meg etter det som er foran og jager mot målet…»

De siste 40 årene har prester som betjener Lurøy og Træna kunne reise med moderne ferjer og hurtigbåter. Men for å sitere Kari Bremnes i sangen E du nord; «Det e ikkje alltid det går sånn som du hadde tenkt, Det e ikkje alltid du når den ferga du kunne ha trengt». Det opplevde i hvert fall Finn Rindahl, sokneprest i Nesna, som nylig skulle ta en begravelse på Lovund. Han hadde tenkt å reise med den hurtigbåten som om sommeren pendler imellom Sandnessjøen og Myken. Men da han ruslet nedover fra prestegården til Nesna kai litt før kl. 9, var hurtigbåten blitt innstilt pga. ‘tekniske problemer’. ‘Oi – hvordan skal jeg nå komme til Lovund?’ Løsningen ble en skysskar med RIB (rigid inflatable boat). Godt kledd i overtrekksdrakt og beskyttelsesbriller (se bildet over) fikk Finn en båttur som kan minne oss om Eric Sporres tur i en åpen nordlandsbåt eller Thorleif Norseths i en 1920-talls motorbåt. En RIB er derimot betydelig raskere, og turen fra Nesna til Lovund tok bare ca. 45 min. Litt vindblåst, men ellers ‘bevaret / fra Havet og Bølgernes Vold’ (for å sitere Eric Sporre) kom Finn til Lovund kirke i god tid før begravelsen. Reisen tilbake til Nesna var derimot litt mer behagelig da Finn kunne slappe av med mat og kaffe ombord i hurtigbåten «Fredrikke Tønder Olsen».


Hurtigbåten «Fredrikke Tønder Olsen», som kom til Helgeland februar 2021

 

Tilbake